Tøffe sanger om fisk og moped. Fin samling med et av landets minst glamorøse band. Fem loslitte karer fra Bergen har siden slutten av 80-tallet med ujevne mellomrom gitt ut plater som har alt som skal til for å skape et kultfenomen. De beste sangene er strålende, sorgmuntre historier fra de minst glamorøse delene av Bergen. Skrevet, spilt og framført med en sjarmerende og smittende kjærlighet for bakgateliv og skikkelser som har fått seg en på trynet. «Eg trives best etter at køene har gitt seg», som det treffende heter i «Svin på skogen», en av et knippe sanger her som burde vært allemannseie. «Torsdagsfisken» er vel den beste norske middagsrockesangen noensinne, mens «Marianne» er norsk rocks fineste mopedhistorie. På denne samlingen er det kort mellom høydepunktene, mens mange av feilskjærene og bagatellene er utelatt - med unntak av «Foret opp på Brann», hvor de låter som en spinkel bergensk miks av Pogues og D.D.E.. I det store og hele leverer de tekster og melodier som går utenpå det meste i norsk pop og rock på denne samlingen. «Det blir en ny vår for gamle griser» synger de i selvironiske «Sinte gamle menn». Måtte de få rett.

HØYDEPUNKT: «Torsdagsfisken» og «Svin på skogen»