De Musikalske Dvergene
«(Uten store ord)»

Dvergene spiller videre

Av GEIR RAKVÅG

De Musikalske Dvergene er så gode at de hadde vært enda bedre kjent om de ikke hadde sunget på bergensk. På den andre siden: Hadde de ikke vært fra Bergen hadde de ikke vært de Musikalske Dvergene. Og for det tredje: Hadde de blitt ordentlig berømte hadde hele grunnideen med bandet vært borte. Som forfatteren Erling Gjelsvik til stadighet kommer tilbake til i sine omslagsnotater for gruppa: At de i det hele tatt stikker seg fram ved å gi ut plater er et svik mot alle gamle tilhengere av deres «totalt ambisjonsløse rock».

Gruppa fikk mye fin omtale for sine oversatte sanger av The Kinks på plata «Veldig respektable menn». Men det er 15 år siden forrige album med nye sanger, så dette kan trygt kalles en begivenhet av de sjeldne. Og Dvergene høres heldigvis fortsatt ut akkurat som seg selv. Her kommer sanger og låtskriver Helge Grønhaug igjen med en lang rekke underfundige sideblikk på hverdagen vestpå. Så vanskelig som det visstnok skal være å lage rocketekster på norsk får han det til å høres bemerkelsesverdig lett og lekent ut, både slagferdig og poetisk på samme tid.

I motsetning til alle andre (selvfølgelig) ligger de beste sangene deres mot slutten av plata. «Fyr i frakk» og «Damen med hunden» bekrefter at de fortsatt er norgesmestre i langsom rock 'n' roll. Vi kan ta med avslutningslåten «Eg kom her for å feste» også, selv om den er oversatt fra Tony Joe White. Dvergene kommer alltid som en fest, så lite moteriktige som det går an å bli, men det blir jo alltid morsomst når man slipper å forstille seg. Hvorfor spise kirsebær med de store når man kan drikke bayer med de små?