På kjøret med De Musikalske Dvergene

Av ERIK FOSSEN

- VI REGNER ALDRI MED AT det kommer noen, sier Helge Grønhaug, sanger og låtskriver i De Musikalske Dvergene. Broren og kompisene nikker. I et betongrom på Minde har noen godt voksne karer benket seg på stoler av ulik fasong.

Det er kaffe i koppene, kjeks på bordet og en eim av lave forventninger i luften. Akkurat sånn som Dvergene liker det.

Hver onsdag, år ut og år inn, møtes de her. Til kaffe og rullings, røverhistorier og spekulasjoner:

Kommer det folk når vi speller på Rick's?

Vil noen kjøpe den nye platen?

Honen vet.

Så går de kanskje inn i naborommet, fyrer opp forsterkerne og øver en stund.

Helt til noen får lyst på mer kaffe.

Eller kaffi , som det heter her.

Kaffi e' for karer som henger rundt i barer, og nesten aldri svarer - sjøl om du spør

«Kaffi e' for karer», 2008

FREDAG 13. OKTOBER, 1989.

De Musikalske Dvergene kommer ut fra lydsjekk og tror knapt sine egne øyne: Køen strekker seg fra Hulen og helt opp i Nygårdsparken.

- Den konserten var gjennombruddet, sier Erling Hjertnes, bassisten med det skeive smilet.

Et halvt år tidligere hadde bandet vendt ryggen til sitt gamle slagord, «Garantert ambisjonsløs rock», og dristet seg til å gi ut langspillplate. Til deres overraskelse ble «En klase bananer og en enkel seng» en slager i bergensområdet - mye takket være høyfrekvent radiospilling av låtene «Marianne (Tempo Corvette)» og «Torsdagsfisken».

Plutselig gikk hele byen rundt og sang fårikål i første, fårikål i andre!

- Det skjedde sånn - knips! - vi var ikke forberedt i det hele tatt, sier Helge.

- Det heldige var at nærradioene kom akkurat da. Alle skulle lage radio og hadde bruk for et lokalt band. Det var et voldsomt trøkk!

ROCKEMILJØET rundt Garage og Sigma studio boblet allerede av entusiasme og kreativitet, nå var det Dvergenes tur til å surfe på bølgen. To bekjente i NRK, Dag Indrebø og Per Myklebust, laget video til «Torsdagsfisken» - snart var de i gang med TV-program også.

- Det var ment som en parodi på et portrettprogram. En masse folk stilte opp, sier Myklebust.

Gunnar Staalesen, Jan Eggum, Helge Jordal, pianisten Audun Kayser og Erling Gjelsvik - leder for Foreningen til Dvergenes Beskyttelse - lot seg alle intervjue. I filmen besøkte man også Dvergene på øving, der de bare røykte og drakk kaffe.

Høydepunktet ble imidlertid opptakene fra Hulen, der svetten rant og stemningen sto i taket.

- Det kokte! Jeg tror vi filmet folk som klatret i stolpene der inne, det var helt sirkus, sier Myklebust.

- Dvergene var jo på topp da, det var ganske intenst, sier han.

De neste årene koste bandet seg i sin lille flik av rampelyset, holdt avskjedskonsert en fredag, ble gjenforent på lørdagen og kalte inn til pressekonferanse uten annet nytt enn nystekte vafler. Slik gled de gradvis inn i rollen som byens kultband nummer én.

Drit i ka eg heter, Eg bor her i by'n Eg ha'kje nokke imot å gjøre det! Hvis du ikkje går trøtt Av at det regner støtt E' det nokså mykje så kan skje.

«Faen ikkje løst te' gå hem», 1989

TILBAKE PÅ MINDE. Ny uke, ny øving, mer kaffe.

- Har du hørt hvordan det går med produksjonen? spør Yngve «Fluebinder» Jacobsen.

Den langhårede keyboardisten, bandets eneste profesjonelle musiker, erstattet sologitarist Allert Bøkenes i 1991. Nå er han kapellmester og har skinnvest med DMD-logo på ryggen.

Den samme som prydet både bandbussene Arne pleide å kjøre dem rundt i og gruppens forskjellige plateutgivelser: Tre album med egne låter og ett med Kinks-låter oversatt til bergensk, samt en EP til 25-årsjubileet i 2005 og en samleplate ( somleplate kalte de det selv) fra året etter.

Debutsingelen kom allerede i 1985, noe de færreste fikk med seg - kanskje fordi platen manglet logo.

Nå er uansett et helt nytt album ferdig og skal lanseres på sankthansaften, med konsert ved tønnebålet på Laksevåg.

Tolv egne låter og én cover av Tony Joe White, som alltid produsert av Svein Hovland. Tittelen er «De Musikalske Dvergene (uten store ord..)». Omslaget er prydet med en kaffe-kopp, hva ellers?

Dvergene har forresten gitt ut bok også. «Ned Abels Allé» kom i 1991 og fortalte om bandets tornefulle vei fra ungdomsopprør (hår over ørene) og amatørband til kultsuksess og spillejobb i Oslo. Røttene spores tilbake til syttitallet, med politisk aktivisme og orkesternavn som Rød Miks, Fartein Valium og Voi-Voi Band.

Det var på en øving med sistnevnte at Helge Grønhaug først dukket opp - i boken beskrevet som «en underlig dukknakket en på ca. to meter med tynt, langt hår og masse svart skjegg».

Ørten år senere er ringen i øret eneste synlige spor fra den gang, samt en viss rødme når praten dreier inn på hans gamle protestviser.

Broren Arne humrer:

- «God morgen Fredriksen» het opprinnelig «God morgen virkelighet» og var forferdelig politisk korrekt.

SÅ ER DET PÅ TIDE Å SPILLE LITT.

Gruppen går løs på «Ærlig Arbeid», en av de nye låtene som må øves inn før sleppefesten. Rundt dem henger plakater og andre minner fra en lang karriere. Gamle akkordskjema og plysjterninger, en hjemmelaget sølvplate og en plakat for låten «For en neve boller» - «i samarbeid med Bergen Kino».

Låten stopper opp, de diskuterer, prøver igjen og går løs på neste. Et innlagt taktskifte krever litt finpussing.

- Jeg synes det går for sent på den kjappe delen, sier Arne.

- Det er dette som er takten på innspillingen, svarer Yngve.

- Vel, hvis det er slik den gikk, så er det litt for tregt. Da har vi musikalsk uenighet, sier Arne og smiler.

Det er snart tid for ny kaffepause.

Og eg sier: «Marianne! Marianne: Du skulle ha vært med!»

«Marianne (Tempo Corvette)», 1989

- MARIANNE? Hun kommer alltid, sier Helge Grønhaug med myk stemme.

Broren Arne snakker enda mykere, men det er Helge som synger sangene om Marianne - den flyktige, så vidt oppnåelige skjønnheten som innimellom kaster lys over eg-personens grå tilværelse. Noen ganger heter hun Bente, noen ganger Mona, noen ganger er hun bare et navnløst bekjentskap fra et av byens brunere vannhull.

Rick's, for eksempel, der Dvergene nå bakser utstyret sitt ned i kjelleren.

- Vi er egentlig for gamle for dette, sier Yngve og flirer.

De som en gang var glade amatører, er blitt ringrever nå, de har til og med egne krakker med seg. Likevel må Helge klø seg i hårtustene under lydsjekken.

- E' det eg som e' dum i hodet, Arne? Her er det ikke mye lyd, sier han, bøyd over forsterkeren.

- Du kan sikkert bare dunke på den, sier Arne og får rett.

Gjengen småprater med hverandre som gamle ektefolk - til å drive med rock'n'roll er de ikke særlig rølpete.

- Vi har aldri vært noe partyband. Går ikke på nachspiel. Jeg drikker aldri når jeg spiller, ikke min bror heller. Egentlig er vi en veldig nøktern gjeng. Og jeg blir veldig trøtt etterpå, har bare vært på to eller tre nachspiel, sier Helge.

Til tross for humor og kultstatus tar Dvergene musikken sin meget alvorlig.

- Vi har bare spilt og spilt og spilt. Aldri hatt pause, alltid tatt det på alvor, sier Helge.

Lydprøven er unnagjort, nå er det bare å dorske seg på bakrommet.

- Du girer deg ned før du girer deg opp, sier Yngve.

Etter så lang tid blir de ikke nervøse for spillingen, bare litt engstelige for at ingen skal komme. Tiden fordrives med mimring om spillejobber utenom det vanlige, fra halskatarr og bedervet sjømat til en MC-klubb som danset på bordene.

HELGE TAR NEMLIG FEIL - De Musikalske Dvergene et partyband.

I alle fall for folkene som fyller Rick's-kjelleren i kveld. En variert forsamling, fra caps og hettegenser til grått hår og blanke isser, med snusleppe og ølmage eller høye hæler og pudder i vesken.

Musikken mottas med begeistring og hengiven applaus fra første låt.

Snart har flere dradd på seg bandets nye T-skjorte som Helge har fått laget, og dansegulvet er i full drift.

Yngve fleiper, Erling gliser, Helge smiler og ser bort på broren, som hever gitarhalsen og spiller solo.

- Bare for å si det, vi skal spille to sett i dag, sier Helge og ser ut over sitt småbeduggede publikum.

- Og dette er det første!

I pausen trekker de pusten bak scenen og blir enige om at dette går jo veldig bra. Så er det på 'an igjen.

- Her kommer første sang om Marianne, 30 år etterpå, sier Helge og får folk til å synge med på en av de nye låtene.

- Hei, jeg trenger «Tomgodsets Dronning»! skriker en dansefut fra salen og blir snart belønnet med bandets fremste klinelåt - uten at det blir noe klining på ham av den grunn.

Så er det å pøse på med slagerne før klokken tikker mot tre og de må gi seg, til høylytte protester.

Fem peste Dverger kommer glade inn på bakrommet. Kvelden er over, bare ryddingen gjenstår.

- Orkestre uten kultstatus har egne folk til å bære, sier Yngve lattermildt.

Marianne er forduftet, men en ung, ustø jente sniker seg bak scenen for å si hei. De Musikalske Dvergene hilser høflig, pakker sammen og går hjem.

Rævkjørt ut av Innvik, ga bånn pedal mot Stryn. Tanket opp i Rutledal og kjørte hem igjen te by'n. Kjørt tompaller for Hordafisk og svart for Lodin Lepp, Men de fleste mil på veien har eg bak meg.

«Ærlige Allerts Transport», 1989

- INGENTING ER som å kjøre bil tidlig om morgenen med en Fisherman's i munnen, smatter Yngve.

Solen skinner, men lørdagen er knapt våknet der Mazdaen til Helge putrer innover til formiddagskonsert i Dale. Det plager ikke ham å stå opp grytidlig, han gjør mye av skrivingen sin på morgenbussen til byen. Etter å ha begynt som fast kåsør i «Herreavdelingen» på NRK P1 pønsker han stadig ut nytt materiale til spalten «Grønhaugs grublerier».

Akkurat nå er det imidlertid Yngve som fabulerer - om sin fortid som fisker. Litt pussig når han spiller i et band som ble kjent for sin aversjon mot fisk til middag.

- Har dere noe forhold til fiskeboller?

Det gryntes fra førersetet, mens Yngve ramser opp:

- 900 gram hyse, en liter melk, en teskje salt, en halv teskje pepper og en halv teskje muskat

- Jeg har aldri skjønt det med muskaten, sier Helge.

- Nei, si heller en knivsodd, sier Yngve. Han forteller om muskatnøttens narkotiske egenskaper.

- Charlie Parker holdt jo på med det der, det var det som tok knekken på han

- Fiskeboller?!

- Nei, muskat!

- Kanskje vi skulle begynt med det, ruset oss på fiskeboller, sier Helge

- Ja, vi kan jo høre med Hagelin ...

Snart svinger bilen inn i Dale, og de to går rett i butikken for å skaffe flere halspastiller. Borte ved scenen er Erling og Arne i gang med å tømme sistnevntes bil for utstyr.

- Det var i år vi skulle spilt på Quarten, det hadde vært i vår stil, flirer Arne - årets festival er nemlig nettopp avlyst.

Riggingen går fort, Dvergene klarer seg med små Vox-forsterkere og lavt volum på scenen, spiller en halv låt, og så er de fornøyde.

- Nå må vi få oss en skive, sier Helge.

- Der er damen med kaffen, sier Erling.

Så følger de kaffedamen helt til toppen av heradshuset , der det til og med er snitter og marsipankake.

- Dette er bra, sier Arne.

- Nå har vi ordning, Erling!

Praten går om det nye albumet. Kanskje burde de få laget et eget kaffeservise med dvergelogo, tenker Arne. Så ler de av valpen til Thor-Inge, som bjeffer mot sitt eget speilbilde, og finner ut at alle egentlig er forsynt.

Snart er det tid for rock'n'roll.

- Her er ingen TV vi kan knuse, så vi får heller rydde snittene tilbake i kjøleskapet, sier Arne.

- Vi liker å gjøre det uventede, sier Erling.

- Vi kommer fra møblerte hjem, påstår Helge, men Yngve protesterer:

- Snakk for deg selv!

EN TIMES TID SENERE har Dvergene rocket Dale.

Voksne har trampet takten i sandaler, barna har danset foran scenen og en gammel dame har sukket til seg selv:

- Jaja, da va' annerledes.

«Torsdagsfisken» har gjallet helt bort til teltet der man steker ørret, mens Helge har presisert at det hadde passet bedre om det regnet.

Nå har han skiftet skjorte, utstyret er pakket i bilen til Arne, og arrangøren har takket pent for besøket.

- Vi har satt resten av snittene i kjøleskapet, sier Helge.

- Men vi har ikke vasket opp.

En dame stopper ham for å skryte av konserten.

- Kjempeflott! Og så synger du så tydelig, så man hører hele teksten. For hver sang er jo som en novelle!

I bilen hjemover avslører Helge at selv om de fleste sangene er på eg-form, er det ikke nødvendigvis han det handler om. At han ikke liker fisk stemmer, men ensom er han ikke, og moped har han aldri kjørt. Til gjengjeld plasserer han hendelsene i kjente omgivelser og synger på samme språk som han vokste opp med på Laksevåg.

- En kamerat av meg fra jeg var liten, Frank O. Anthun, mente det var noe med bergensdialekten som ville egne seg til rocketekster. Fordi vi har en del faste uttrykk og sånt, med mange vokaler i seg. Det var en inspirasjon til å prøve å forme tekstene sånn som jeg snakket.

Et tredjedels århundre senere holder han og kompisene det gående fremdeles, uten store ord.

- Så, nå har vi fjorten dager på å lære å spille den nye CD-en, sier Yngve og tenker på sankthansaften.

- Det spørs om vi ikke må intensivere øvingen, sier Helge.

Mazdaen jogger gjennom tunneler og inn i kjente, kjære bergensgater.

Yngve nikker.

- Vi ser det an på onsdag.

©Bergens Tidende