Dvergens verden

• Skrot & skrammel
• Dvergkartet
• Om Hulen
• Kassa X-en
• Musene våre
• Bilder
• Video

”Til slutt fant eg ut at deg ville kjøre cross eg tok turen gjennom Abels Allé, svingte bare litt på styret, kjørte rolig over myren og på trynet inn i nærmeste tre.."

Det er også den samme Abels Allé som omtales i sangen Abels Allé (en bombe!) som finnes i ny innspilt versjon på somleplaten "Om poteter får du snakke med min far..", og som også gir tittel til boken "DMD - Ned Abels Allé".

De har i så fall helt rett!
Abels Allé eksisterer altså først og fremst inne i våre - De Musikalske Dvergenes - forvirrede hoder. Det er et sted der folk lever og dør og driter på draget, og det synlige beviset henger i inngangen til Hulen.

Forklaringen er enkel: Da vi skrev boken DMD - Ned Abels Allé ville vi ha et bilde på baksiden av omslaget av bandet opp mot en vegg der det hang et gateskilt med innskriften "Abels Allé.." Gitarist Arne Grønhaug, som har blikk for detaljer, mente at dette måtte gjøres skikkelig og fikk bestilt et skilt hos en herværende skiltmaker.

Akkurat denne typen skilt manglet skiltmakeren utstyr for å lage, så skiltet måtte spesial bestilles fra en spesialist i Tyskland. Da skiltet endelig dukket opp viste det seg at apostrofen manglet. Både gitarist og skiltmaker syntes at dette var for gale og reklamerte.

Etter noen uker kom det så ett nytt skilt som var helt perfekt. Da var det imidlertid bildet til baksiden av boken tatt, riktignok med et manipulert gateskiltet oppe på veggen.

Vi satt da med et stykk stilreint og svindyrt gateskilt for en gate som ikke eksisterte, men i stedet for å legge det i en skuff fikk vi det montert øverst i inngangen i forbindelse med slippefesten til boken som - selvfølgelig - ble holdt på Hulen.

Det finnes utvilsomt en mengde hysteriske historier fra Hulen. Alle steder der ølet flommer og lyse dempes har potensial for slikt.

Dvergene har (og her får dere tro oss på vårt ord) kun i beskjeden grad vært delaktig i den slags. Men vi har jo hørt en og annen fortelling.

Blandt annet gikk det hardnakkede rykter om noen som - veg hjem etter en festelig fredag - stjal med seg et av bekkelokkene utenfor og deretter ringte til politiet og rapporterte om et farlig hull i gaten.

Hulen var et sted der mange gikk fordi det var mange som gikk der. Folk trekker folk, for å si det på norsk. På den andre siden virket det til tider som om elementer i Hulens styrende og stellende organer har vært grepet av et kulturelt alvor som har vært i mild kontrast til hikkingen og hoiingen i øvre og nedre bar. (Dette var altså før i tiden! - Sånn er det sikkert ikke nå!)

Dvergenes første Hulejobb ble for eksempel bifalt av booking styret med knappest mulig margin. Flertallet mente vi var et drittband som burde kveles, men dette flertallet ble sprengt fordi noen måtte gå på et oppbyggelig møte, og flertallet av de som var igjen følte sterk dragningen mot et nachspiel på bakrommet.

Det var også andre som følte dragninger mot mørke kroker og bakrom. Det var blant annet en trofast og bofast rottestamme som etter hvert ble svært så husvarme. - Det sies at kokken en kveld oppdaget fire små bein som stakk opp av fettet da han skulle fyre i gang frityrgryten.

Men rotter er også en del av verdensaltet og en allianse med profesjonelle skadedyr drepere klang stygt i ørene til vordende akademikere. - Man prøvde i stedet å være snill med rottene.

En gang var det for eksempel to jenter som kom over en rotte som hadde ramlet ned i en bøtte med vann, og som så hadde svømt og svømt og svømt rundt i bøtten til den var bort imot helt utslitt. Jentene mente da – etter et å ha hatt et kort møte – at den riktige tingen å gjøre var å bære bøtten ut og gi rotten muligheten til et verdigere liv i der ute i det fri.

Og det gjorde de!

De bar bøtten helt ned i og ut gjennom nedre inngang.
Men rotter er intelligente skapninger, så det første rotten i bøtten gjorde da den vel var ute var å tverrvende og pile tilbake inn til vennene sine.

Vi tror at rottene i Hulen etter hvert ble både intelligente og ikke så lite sofistikerte. Det er nemlig også en historie om en punker som tok med seg den tamme rotten sin på konsert. (Rotter var veldig populære dyr på den tiden!) Der pogo’et han rundt i mørke og ståket med Lille Cirkeline i lommen. På ett eller annet tidspunkt må rotten i lommen ha kjent kallet fra de andre, for den og hoppet ut og forsvant inn mellom beina på folk.

De fant henne aldri igjen!

Våre minner og til knytning til Hulen varierer fra person til personer. Gitarist Arne Grønhaug, som er en praktisk kar med forståelse for praktiske ting, drev i årevis rundt i kulissene som en ubetalt mr Fixit.

Han syntes det var greit siden Hulen var et kjekt sted å være og han likevel bodde på Møhlenpris.

Trommeslager Kassa Olsen spilte i en periode så ofte, og i så mange ulike band på Hulen at han hadde avtale med teknisk stab slik at han slapp å rigge trommene opp og ned for hver gang.

Vårt perspektiv på Hulen har vært fra scenen, og alle som har kikket nærmere etter vil se at der er det ikke mange kvadratmeter. Vi har opplevd hysterisk trengsel foran barrikadene - og det stikk motsatte. Som den gangen vi var flere folk på scenen enn i salen, og en av de betalende brukte det meste av kvelden i henført dans med en stol.

En annen episode, som har brent seg fast i minnet, er fra en stappfull kveld. Vi hadde gjort avtale med noen som hadde tilgang på røykmaskin og pyrotekniske remedier. Lysmannen hadde i tillegg plassert noen digre spot'er på gulvet bak med trommene.

Vi sto og spilte foran en stappfull Hule i en sky av røyk og damp og heftige lys.

Dette gjorde at Kassa Olsen ble både tørst og svett. Men han hadde tilgang på både håndkle og øl, og led sånn sett ingen nød.

En ulempe med røykmaskiner er at de, foruten å lage til røyk og damp, stinker. Det tok derfor en stund før vi oppdaget at Olsen hadde lagt håndkledet på en av spot’ene, og at det var full fyr på scenen. Olsen ofret en øl og reddet trolig både Hulen, bandet og publikum. Men publikum hoiet og lo i lykkelig uvitenhet, vi trakk inn magene, smilte kjekt - og grøsset både opp og ned langs ryggraden.

For oss har Hulen en spesiell plass. Den ga oss en mulighet, og ble dermed en del av vår identitet. Vi er derfor både stolte og glade over å ha satt et lite fingeravtrykk igjen i form av et gateskilt på veggen oppe ved øvre inngang.

Denne artikkelen er skrevet for Hulens internblekke- Backstage. Alle bildene er hentet fra NRKs fjernsynsprogram om Dvergene fra 1989. (Du finner flere bilder på siden (Bilder & video) - HG - DMD