Veldig respektable menn

Veldig respektable menn
De Musikalske Dvergene/Frode Alnæs: Sanger av Ray Davies og The Kinks

Alle melodier og tekster er skrevet av Ray D. Davies.
Norske tekster: Helge Grønhaug, bortsett fra spor 12 som er skrevet av Frank O Anthun –
PRODUSERT AV PYTTEN FOR TYLDEN & CO. OG 2004 TYLDEN & CO GTACD 8267
Innspilt og mikset i Grieghallen Studio. Nå og da i tidsrommet 1999–2004.

Produsent og tekniker: Pytten
Utgitt av: Tylden & Co sept 2004 – GTACD 8267

Veldig respektable menn er:
Helge Grønhaug – sang, gitarer,
Arne Grønhaug – gitarer, kor,
Erling Hjertnes – bass, kor
Yngve Jacobsen – tangenter, kor
«Kassa» Olsen – batteri
og ikke minst
Frode Alnæs – gitarer, kor

Hjelp og støtte:
Ine Tømmerås – kor, Nina Sæbø – kor
Svein Hovland – kor, Knut Aafløy – kor
Øyvind Larsen – kor
Svein Atle Breistein – saxofon, klarinett,
Arne Hjortland – trompet, Are Ovesen – trompet,
Harald Rongevær – trombone.
Stig Sandbakk – både det ene og det andre

 

En veldig respektabel tanke

Ideen om å lage denne platen ble unnfanget over en halvliter våren 1998. Stedet var Garage i Bergen, og anledningen var Ride This Train festivalen.

De Musikalske Dvergene hadde på dette tidspunktet øvd inn et lite knippe Kinks-låter med norske tekster. De hadde også sverget en hellig ed på at disse sangene bare skulle fremføres en sjelden gang når anledningen bød seg, og aldri – under noen omstendigheter – spilles inn i noen form! Alle som har en smule livserfaring vet at denne typen løfter ikke er vatten verdt, og Frode Alnæs hadde ingen problemer med å overbevise brødrene Helge og Arne Grønhaug om at innspilling så absolutt var noe å ha i tankene.

Et forunderlig band

Ride This Train hadde altså spleiset oss (De Musikalske Dvergene og Frode Alnæs) sammen for at vi skulle spille en halvtime med cover låter signert The Kinks. Arrangørens plan var å forene et  lokalt skap-kinks-skrangle-band (De Musikalske Dvergene) med en landskjent-skap-kinkser (Frode Alnæs) , og så håpe at publikum kjente sin besøkelsestid.

Vi fikk knapt tid til noen felles øving, men oppdaget fort at vi hadde det samme entusiastiske kjærlighetsforholdet til både Ray Davies sanger og fremføringene til The Kinks.

Dette forunderlige bandet gikk så på scenen: dårlig forberedt, men med svulmende hjerter! Frode Alnæs røk strenger i ett sett, ‘Kassa’ Olsen trodde han var i The Who og dundret i veg, mens resten av Dvergene klorte seg fast som best de kunne. Vi var ikke mer enn så vidt kommet ned igjen av scenen før produsent Pytten kastet seg frem og sa at dette måtte spilles inn! Basta!

Akutt paranoia

Vi er de første til å erkjenne at denne typen musikalske eksperimenter har et urovekkende høyt magaplask-potensiale. Det nytter egentlig ikke å kopiere arvesølvet! Hvis «You Really Got Me» er uløselig knyttet til dype og personlige minner fra den gangen du ble tatt på fersk gjerning i disponent Plommes epletre, og endte opp med spjæret jakke og hull i hodet, så er den det og den følelsen kan aldri erstattes!

Ideen om oversettelser var derfor i utgangspunktet et svært privat teksteksperiment med bopel i en skuff hjemme hos Helge Grønhaug. Dette var omtrent samtidig med at De Musikalske Dvergene snakket om å øve inn et par engelske låter bare for å røske litt opp i tilvendte roller.

Alle de foreslåtte låtene var signert Ray Davies / The Kinks!

 Det viste seg imidlertid at å synge på engelsk var kul umulig! Dermed kom den første oversettelsen («Sidesprang på Os») opp av skuffen. Så kom det en til («Skinn og bein»), og enda en («Villmann»). Da forespørselen fra Ride This Train dukket opp hadde De Musikalske Dvergene såpass mange norske Kinks-låter under huden, (deriblant en versjon av «Lola» – på norsk kalt «Lola» – signert Frank O Anthun), at det holdt til en liten halvtime.

Resten av sangene på platen er kommet til underveis.

Hvorfor The Kinks? 

I 1971 gav The Kinks ut platen «Muswell Hillbillies«. På omslaget er et bilde av bandet tatt i den lokale puben, og innsiden viser en gate i strøket der brødrene Davies vokste opp. Denne platen ligger høyt på listen over Tidenes Absolutt Aller Beste hos flere av oss. – Og hvorfor det? – Fordi «Muswell Hillbillies» – i tillegg til å være en usannsynlig god pop-plate – er et utmerket eksempel på Ray Davies måte å fortelle historier på: Varmt, vittig, ironisk, hverdagslig, ikke-moraliserende og jordnært! Dette er ikke sanger om en gate, eller et strøk – det er sanger om folk! Når vi ser på The Kinks imponerende rekke med utgivelser fra midten av 60-tallet og frem til i dag, så ser vi at slik er det hele veien.

Vi bøyer oss i støvet og spiser fisken vår – uten å mukke!

Ambisjoner??!!??

Vår ambisjon har vært å prøve å fortelle de samme-, eller tilsvarende historier på en like rett frem måte som The Kinks. Vi har ikke finstudert de originale innspillingene på jakt alle detaljer. Vi har heller ikke vridd hoder og finger på jakt etter rare og uventede arrangementer. Musikalsk har vi lett etter et enhetlig utrykk heller enn frittstående tolkninger av hver sang. Vi villet at platen skulle låte som et band! Vi har i tillegg tæret hemningsløst på vår felles form for humor.

At det har tatt litt tid fra prosjektet startet og frem til nå, får heller våge seg.
– Disse sangene går ikke ut på dato!