Det er forunderlig hvor mye rot og rør som kan ligge og lure inne mellom strenger som klirrer, buldrebass og ting på trommer.
Den greieste måten å finne ut av slikt er å få ned volumet, og det har vi – om enn noe motvillig – fått til. Under Tom Harry Halvorsens kyndige veiledning har vi bedrevet musikalsk åndemaning i en skala vi ikke tidligere trodde var mulig. Hvis Tom Harry hadde ankommet lokalet i sandaler og hvit kjortel, plassert seg ved tangentene og sagt med mild stemme: «Brødre! La oss musisere!» ville vi ikke blitt det minste forbauset. Da ville vi plassert oss i en halvsirkel ved mesterens føtter og lyttet til dagens lærestykke før vi plukket opp våre respektive instrumenter og prøvde å gjøre likedan.
Nå er det ikke akkurat slik det går for seg. Tom’en kommer tutlende i helt vanlige klær fra Bybanestoppet på Minde med trillekofferten sin. (Nøyaktig hva han har i den kofferten er det ingen som vet!) Men resultatet er det samme.
Nå har vi dukket ned i både den ene og den andre sangen og røsket ut graps og grus som har samlet seg opp i tidens løp. Vi synes nemlig det at de som kommer for å høre oss fortjener det beste vi har, servert på skikkelige tallerkener, med fullt bestikk – og gjerne også med noe godt og drikke til.
Nå er det knappe to uker til vi skal spille på Madam Felle, men vi har brukt tiden siden nyttår godt og fornuftig. Vi skal selvsagt synge om både Marianne og Tomgodsets Dronning, men hvis vinden er gunstig og stjernene står riktig på himmelen har vi også en overraskelse eller to i baklommene.
La gå: spæll’an igjen! – Du kan ennå bli forbauset av sinte gamle menn!