Søndag spilte vi på Ymse!

Vi har jo spilt nokså mange ganger både her og der, men denne søndagen så vi frem til med både usikkerhet og entusiasme.

Ymse er en krok på Zakk’en (nærmere bestemt til venstre for baren i The Flying Dutchman) som hver søndag reserveres for akustisk musikk. Der er det tett og flott, og du sitter omtrent på fanget til folk. Vi visste det var et lite sted med liten plass – og at vi måtte spille lavt!

Noen tror at å spille lavt på kassegitarer er enklere enn å buldre bortetter for fulle forsterkere.
Det er det ikke!
I hvert fall ikke for oss!
Alt som lager lyd og går på strøm kan skrus opp. Men resultatet blir ofte at hver og en blir stående og stange bak sin egen steingard av lyd uten tanker eller ører for andre enn seg selv. Derfor har vi dempet lyset, skrudd ned lyden og byttet til kassegitarer når vi øver. Vi har tepper på gulvene og i kroken står en sjelfull gulvlampe med rysjer på lampeskjermen. Vi har prøvd å lage det til sånn at vi sitter «inne i musikken» uten å ha ørene vrengt rundt en eller annen høyttaler.

Sånn er det også på Ymse!
Vi oppdaget at vi nesten var kommet hjem! Yre og ville og fulle av skrekkblandet fryd startet vi første økten med en sang vi egentlige ikke hadde tenkt å spille, og i et preg langt vekke fra det vi pleier å gjøre. Og det var helt flott!
Vi har en ide’ om at vi bare skal snekre sangene sammen «sånn omtrent» slik at vi ikke bli for fastlåste i måten vi spiller på. Og søndag følte vi at vi fikk de til. Vi kunne høre hver tone, inklusiv en pianosolo som glitret som morgendugg og spindelvev i skjegget, og vi VISSTE det gikk an å høre hvert eneste ord av det vi sang.

Tusen takk for oss!
Takk til Ymse!
Og takk til alle som kom og hørte på!

La gå; spell ‘an igjen!
Det glitrer friskt i skjegget til sinte gamle menn!