Fra: «Uten store ord»
(Tekst/mel: H. Grønhaug)
Vi dorget ut på fjorden,
eg og Johan.
Vi fikk vatten i motoren,
det var en evighet til land.
Det som var i skyen ramlet ned som regn,
vi hev ut en bøye, men han sank som en stein,
og ingen fisker beit,
men det var greit nok.
Vi kjek ned i mørket,
eg og Johan.
Snakket om ørken og tørke
og om steder uten vann.
Satt og preket i ro og fred
om land vi godt kunne tenkt oss te’,
og ingen fisker beit,
men det var greit nok.
Eg vil sitte her med beina i en bøtte,
i en bøtte med vatten og slo.
Skarv og måser skriker høyt
før de går til ro.
Eg hilser flott til Fanden og hans frue,
og ser en annen vei.
Eg sitter her med beina i en stamp
og leser Hemingway.
Vi rodde gjennom natten,
eg og Johan.
Båten var tung av vatten,
det var en evighet til land.
Det som var i skyen ramlet ned som regn,
vi hev ut en bøye, men han sank som en stein,
og ingen fisker beit,
men det var greit nok.
Eg vil sitte her med beina i en bøtte,
i en bøtte med vatten og slo.
Skarv og måser skriker høyt
før de går til ro.
Eg hilser flott til Fanden og hans frue,
og ser en annen vei.
Eg sitter her med beina i en stamp
og leser Hemingway.
Vi satt der hele kvelden,
eg og Johan.
Med snøret i propellen,
en evighet fra land.
Då mørket kom ble det mindre å se,
vi manglet både ly og le,
og ingen fisker beit,
men det var greit nok.