Fra: «Uten store ord»
(Tekst/mel: H. Grønhaug)
Hvis du tør se opp kan du godt se stjerner
ifra bunnen av en brønn.
Du sa du hadde jobbet med ditt og datt,
det var store planer og liten lønn.
Du manglet tid,
du manglet plass,
du spurte om eg forsto.
Eg sa: “Hør her – eg kan alt det der,
dessuten har eg overskudd på fred og ro.”
Ka kan du gjøre?
Ka kan du si?
Ka har de gjort og kor kan vi gå?
Ka har de sagt
og vil du vente på meg etterpå?
Nokken liker sukker, andre liker salt,
nokken liker ting så svir.
Eg hadde mitt og du hadde ditt,
og vi spant gjennom svingene i første gir.
Ingen kjenner dagen før natten dør,
det ble tomt her då du dro.
Det gynget i betongen
då vi stod på perrongen,
og var tilbake til status quo.
Ka kan du gjøre?
Ka kan du si?
Ka har de gjort og kor kan vi gå?
Ka har de sagt
og vil du vente på meg etterpå?
Vi kunne sagt ”JA” og vært veldig urban
med en raff organist og en daff kapellan.
Laget en unge, kjøpt oss en katt,
eller mekket oss mat med forførerisk kraft
og en pris som går langt over alle støvleskaft.
No sitter eg her og super.
No sitter eg her og er trist.
No sitter eg her og trøkker,
og bukker og skraper, og takker for sist.
Tapetet på veggene griner.
Uret har sluttet å slå.
Eg sitter her dønn aleine
og lurer på kor eg no kan gå.
Ka kan du gjøre?
Ka kan du si?
Ka har de gjort og kor kan vi gå?
Ka har de sagt
og vil du vente på meg etterpå?