Så kom det uunngåelige tidspunktet da vi på nytt måtte sette hverandre stevne etter uker med slaraffenliv. Etter daffe dager med seine kvelder og ansvarsløs lediggang måtte vi atter en gang riste sommeren ut av hår og hatter og fyre opp forsterkerne.
Vi ankom hulen vår på Minde hver for oss i et tempo som minnet mer om brunsnegler enn beinharde musikanter. Vi prøvde å fortelle muntre historier om ting vi hadde opplevd i sommer, men det var fort gjort. Så prøvde vi å vise frem hvor brune vi var blitt siden sist, men det tok enda kortere tid!
Heldigvis hadde Erlings sjarmerende hustru bakt skillingsboller rett før han dro hjemmefra og de smakte vi på i tilnærmet taushet mens vi nikket med hodene og sa «Ummm!», «Nam nam!» og «Ikke værst!»
Men uansett hvor mye vi smattet og skrapte med føttene så kom det uunngåelige tidspunktet da vi måtte trekke ut fra pausekroken og inn i rommet ved siden av. Der kravlet vi opp på våre krakker, grep våre nystemte og prøvde å se tapre ut. I det sparsomme lyset liknet vi bleike vampyrer dømt til et liv under tak uten hverken solgløtt eller gleder.
«En, to, tre fire!» sa Tom Harry matt – og så var vi i gang igjen!
La gå: spell a’n igjen!
De Musikalske Dvergene – 35 år uten solbadolje!