Vi tok fergen fra Tørrvikbygd til Jondal slik at vi fikk tid til en kopp kaffe og en svele på båten. Dermed kom vi inn til Odda fra nord-vest gjennom Folgefonntunellen. En tunell er jo strengt tatt bare et høl i fjellet, men da vi omsider kom ut på den andre siden og så golfbanen ligge som en våt, vintergrå sokk foran de rustrøde industribyggene på Eitrheimsneset fikk vi nesten hjertebank.
Hist og her steg dotter av damp opp fra skorsteiner og rør og blandet seg med den klare vårluften. Fra bilradioen skranglet tung, industriell prepunk. (Akkurat det er ikke sant! Det var bilstereoen og Crosby, Stills & Nash med «Our house», men pytt. Noen poetiske friheter må man kunne tillate seg!) Erling dunket neven taktfast i dashbordet og bannet beveget. Tom Harry våknet i baksetet og lurte om vi var kommet frem!
Vi er ikke en gjeng skjønnånder som faller i staver over poesien i melkekrakker eller henger gamle greip opp til pynt på stueveggen, men da vi litt senere satt og åt middag på Smeltehuset og studerte de noen-og-tjue gitarene som hang rundt omkring (pluss kontrabassen som hang i taket) fant vi ut at vi alle, på ett eller annet tidspunkt, hadde hatt planer om å jobbe her inne en gang i en fjern fortid.
Det er litt stille i Odda tidlig på lørdagskvelden.
Vi vandret langs kaien tilbake til Hardanger Hotell mens vi kikket på sjøen og snakket om gamle busser.
På hotellet duppet vi av litt! Senere trasket vi den korte turen over gaten og stablet oss skjøl og instrumentene opp foran et flott publikum som både danset (Det liker vi jo!) og sang (Det liker vi også!). Og da vi var ferdig utpå natten fikk vi både varm mat og omtanke.
Det er noe spesielt med Odda.
Det er noe spesielt med Blueslaget Lokst Utøve
– og med Iris Scene.
Vi håper vi kan komme tilbake om ikke så altfor lenge!
La gå: Spell ‘an igjen!
De Musikalske Dvergene – 35 år uten sommerjobb!