Helge fortalte i går (og han sa det var helt sant) at da han våknet om morgenen etter å ha spist sin en-og-sekstiende bursdagskake var hørselen blitt merkbart bedre.
Han hadde gått ut døren hjemme hos deg selv og blitt overveldet av et himmelsk kor av kvitrende småfugler. Det sa «pip pip» og «kvirrevitt» i hver busk og hvert kratt hele vegen ned til busstoppet. Og ikke nok med det: Han mente også å ha sett frosker, padder, mus, rotter, rever, gauper, pinnsvin og hjort som henholdsvis hoppet, spratt, sprang, lusket og løp rundt i ytterkant av synsfeltet, og at han dessuten hadde sett litt av en indianer stå med steinfjes i skyggen av rotvelten bak hønsehuset.
Denne fortellingen ble møtt med adskillig skepsis fra resten av ensemblet. De mente han umulig kunne ha spist kake på sin aller første bursdag. At kostholdet på femtitallet var noe annerledes enn nå, er så sin sak, men antallet bursdagskakebiter måtte -i sannhetens navn – ligge nærmere 59 eller – under tvil – 60.
De mente at alt dette – bortsett fra fuglekvitteret (som Arne hevdet å oppleve daglig og hele tiden) enten hang sammen med noe jubilanten uforvarende hadde fått i seg samme morgen, eller at han ennå ikke var helt fortrolig med de nye lesebrillene.
Den eneste som bifalt fortellingen var Tom Harry, som – ganske spontant – ga til beste forunderlige anekdoter fra en badeby i Frankrike for mange år siden. Disse fortellingene var så fantastisk at selv Erling begynte å tvile litt, helt til det ble klart at det dreide seg om en film av Jacques Tati flere av oss hadde sett på kino for mange herrens år siden.
Alt dette – og mere til – skjedde i løpet av ti korte minutter mens vi spente på oss instrumentene og stemte opp. Etter det øvet vi noe ut av ville helvete, for vi skal nemlig spille i Øybaren om to uker!
La gå: Spæll ‘an igjen! – Du får høre mye tullprat fra sinte gamle menn!