Vi har faste plasser i øvingsrommet på Minde.
Vi har faste stoler rundt kaffebordet og vi har våre faste kroker inne selve rommet.
Erling har kortveggen nærmest utgangen, Willy okkuperer den ene langveggen, Tom Harry tar den andre mens Arne og Helge eier hver sin krok på kortveggen innerst i lokalet.
Sånn er det og sånn har det vært i alle år!
Og det funker i grunnen greit. Alle har hører det de er vant med, og det er – stort sett – seg selv.
Det eneste som er litt problematisk er at det vi hører på øving ikke ligner så mye på det vi hører når vi står ute i den store verden og spiller. Da står vi på helt andre måter, stort sett klumpet rundt trommene
Trommer lager mye lyd som ikke kan skrues hverken opp eller ned. Og dermed er idyllen brutt og kampen om lyden på scenen i full gang. Den eneste som ikke vil ha mye lyd på scenen er Willy. Han synes høyttalere på scenen er en pest og en plage og mener selv han er fornøyd med lite.
Alle vi andre vil – i varierende grad – ha store mengder av oss selv foret tilbake, og helst direkte og rett inn i ørene. Det kalles «God lytting» og er et mystisk begrep som florerer blant musikanter. Ingen vet riktig hva er, men som henger veldig tett sammen med lyden av «seg selv».
Vi kunne sikkert ha ryddet opp i dette på forhånd før vi dro ut på spillejobb. Vi kunne f.eks. plassert oss tilnærmet likt slik vi pleier å stå på scene, men bare tanken sender frysninger fra ryggrad til ryggrad.
Så vi står slik vi alltid har stått og spiller slik vi pleier. Noe annet skulle tatt seg ut.
La gå: spell a’n igjen!
Snakkes i Øybaren på Rong!