I Torsvikhuset på Rong ligger Øybaren. Der skal vi spille på lørdag.
Gårsdagen var derfor satt av til nitide øvelser og finpuss på detaljer her og der. Men før vi kom så langt kom vi på noe helt annet!
Vi burde hatt skikkelig navn på stedet der vi øver!
Vi har holdt til der nesten like lenge som Dvergene har eksistert. Der har vi svettet, frøse og nøse, men vi har aldri kalt det for noe annet enn «Øving’en». Det er en bergensk måte å si «stedet der vi øver» som er like upresist og upersonlig som å kalle katten for «Pus».
«Ok!», vil noen si, «Men det funker jo. Katten kommer når du sier «pus», i hvert fall hvis du holder frem en duftende pale eller en boks med sardiner. Og når vi sier «Snakkes på Øving’en!» da vet alle nøyaktig hvor det er og når det skal snakkes.
Men vi har tilbragt så mange timer i dette rommet i årenes løp at det fortjener noe mer.
De som kjenner oss skjønner at dette ble gårsdagens tema rundt kaffebordet.
De vil også vita at planen om finpuss og grundige øvelser ble en vakker tanke som vinden tok med seg opp gjennom lufteluken i veggen. Vi har alle, hver for oss, svart belte i avsporinger, og hadde drøling og utenomsnakk vært olympisk lagspill ville vi kvalifisert oss på ryktet.
Forslagene til navn var få!
«Mûsehola!» sa vokalisten (med vekt på «Mûse» som i inspirasjon, musikalitet, kreativitet osv..) – Det synes de andre var et dumt og dårlig forslag!
«Bomberommet» sa Tom Harry. Det er både sant og presist, men så sa Erling «Der Üntergang» – og så sa vi ikke mer.
«Stuen!» foreslo Arne og pekte på stålampene og teppet på veggen.
«Øybaren!», sa Willy, og dermed husket vi hva det var vi egentlig hadde tenkt å gjøre denne kvelden.
Så vi satte oss til rett i Mûsehola i Stuen innerst i Bomberommet og fikset noen detaljer her og der. Lørdag spiller vi i Øybaren. – Det gleder vi oss til
La gå: Spæll a’n igjen.
Det hender du blir avsporet av sinte gamle menn!