Ting endrer seg over tid.
Det vet alle med omtrent normalt syn og et speil i nærheten.
– Muskler som holdt seg selv i skinnet svinner hen eller eser ut og må holdes i sjakk av seler og belter.
– Hår som var langt og fyldig blir kort og flisete før det forsvinner, eller erstattes av uregjerlige villnis i nesebor og øreganger.
– Musikk vi synes låt flott for noen år siden låter ræva, mens ting vi syntes liknet dørknirk og gjesp viser seg å ha dybde og nyanser vi ikke visste våre antikvariske stereoanlegg var i stand til å videreformidle.
Vi vil ikke underslå at vi til tider hører lokke rop fra gyngestolen. Da trekker vi pusten, griper våre slitte gripebrett og fyrer løs en åpen G-dur (med småsur G-streng) og tenker «Faen heller!». Og når vi da går videre til C-dur eller E-moll, eller D-dur for den saks skyld, og treffer en puls som er litt forskjellig fra forrige gang, og lar denne pulsen få lov til å sette seg, da synes vi det er helt greit at ører og hårsveis forandrer seg over tid.
Vi vil at musikken skal gynge!
Vi vil at det skal krenge og skvalpe så mye at vi må sette sjøbein!
For hvis det gynger for oss så gynger det for andre også. – Nemlig!
17. og 18. februar spiller vi på Madam Felle!
Der vi skal få det til å gynge og svaie verre enn i mastetoppene på Statsraad Lehmkuhl! – Helt garantert!
La gå: spell a’n igjen
Du må ofte bruke flytevest med sinte gamle menn.