Det nytter å øve.
Det e’ helt sant og ikke nokke tull.
Vi vet jo det fra før, men noen ganger er det litt lett å glemme det som er positivt og bare grave seg ned i det som er dårlig.
Vi har trolig norgesrekord i hoderisting over uvesentlige variasjoner i takt og tempo. Vi kan omtale en litt sur streng eller en ufrivillig blåtone som en forbrytelse mot vitenskapen, menneskeheten, skaperverket og hele universet slik vi kjenner det, og true med standrett og inndragning av pudding og rød saus for de mest bagatellmessige unoter.
I slike stunder nytter det lite med unnskyldninger eller løfter om fremtidig forbedring. Da forventer vi (uten å si det høyt selvfølgelig) botsgang – eller helst: kryping – hele veien fra Minde til Memphis med kontinuerlig avsynging av «A Fool Such as I» og «Love Me Tender».
Vi har tidvis hatt en øvingsdisiplin selv Frank Zappa ville synes var litt drøy!
Men i går kom et forsoningens vindpust inn gjennom lufteluken og vi glemte helt å rynke på nesene. – Vi glemte til og ned å knyte skoene. I et anfall av dårlig tid og glede over at påsken hadde kommet og gått satte vi oss ned og spilte gjennom en røys med sanger.
Kanskje hadde vi rusk i ørene.
Kanskje var pulverkaffe gått så mye ut på dato at den var i ferd ned å bli til noe skiløpere må ligge langt unna, eller kanskje ble vi grepet av respekt og beundring over Tom Harrys ekvilibristiske ferdigheter på sin nyanskaffede melodika.
Ikke vet vi, så vi lar det henge og sier Inger Jacobsen:
«Vinden gir svar,
Ja vinden kan gi svar.
På alle de spørsmål du har.»
La gå: spell a’n igjen.
Det hender at det blåser mildt
rundt sinte gamle menn.