Det er et salig rot før store dager!
Det vet alle som har opplevd en bursdag eller et par tre bryllup. Det er ingen grenser for hvor mange armer og bein som kan floke seg sammen på oppløpssiden.
Vi har drevet på med å spille oss igjennom de samme tolv sangene i innpå ett års tid nå!
Ark etter ark med tekster og akkorder er skrevet ned, kopiert opp og delt ut igjen og igjen, for så bare å forsvinne under stoler, i biler, på busser eller på badet. Det vi husket den ene dagen hadde vi glemt den neste! Det vi fant på den ene uken er for evig mistet og tapt syv dager seinere.
Det er nærliggende å legge skylden på høy alder og svinnende korttidsminne.
Og kanskje er det noe i det!
Kanskje er vi hakket mer tutlete nå enn vi var da vi kunne fremsi gangetabeller og salmevers på rams samtidig som vi tygget tyggis og trikset med en ball. Kanskje er vi litt mindre slagferdig i replikken når vi, i stedet for å fyre av et fengende James Bond sitat blir sittende og stirre i veggen mens vi prøver å huske hvilken film det stammet fra.
Det er mulig det er sånn det er, men vi tror ikke det!
Vi har nemlig vært i dette landskapet mange ganger før.
Sånn har det vært før hvert eneste plateslepp. Det har vært småkjekling og nerver med tilhørende stomping og feil over en lav sko. Det kan se ut som om både husken og ferdighetene er på veg ut vinduet, men egentlig er sanger og arrangementer i ferd med å falle plass.
Så når vi fyrer i gang på Madam Felle 18. september: Da er vi der!
La gå: spell a’n igjen!
De Musikalske Dvergene – 35 år med sviktende korttidsminne!