Vi sitter med en litt bekymret rynke i pannen.
Helt siden før vi rakk å tråkke i stykker våre første gummisko er vi blitt innpodet med visdomsord som: «Etter solskinn følger regn!», «Stille før stormen! » og» Det følger en skygge med alt!».
Vi har en felles hang til bekymring!
Den går i korthet ut på at hvis noe ser ut til å gå bra, vil det helt sikkert snart begynne å gå dårlig! Hvis alt er solskinn og sang er det bare fordi vi ennå ikke har fått med oss hva det var som gikk rått og brutalt på trynet.
Vi hviler trygt i pessimistens hengekøye, vel vitende om at grinebiteren i oss – helt garantert – får rett til slutt.
Dette er på mange måter en grei filosofi, men den blir fort litt stusselig i stille stunder.
Hva er det så som plager oss akkurat nå?
Nei, det vet vi ikke!
Og det er jo det verste!
Vi sitter under et mørkt, lavt skydekke med en gnagende fornemmelse av at tiden går oss hus forbi, og at vi – alle som en – er i ferd med å bli kortpustet, glemsk og tonedøv. Vi tror – i en krok av vår sjel – at neste gang vi skal spille for folk blir det som en samling lallende sulliker som knapt kan kle på seg selv.
Og sånn har det vært i over en uke, bare fordi vi måtte hoppe over en øving siden Tom Harry skulle på jobb.
La gå: spell a’n igjen!
Det er gammalt brød i skuffene til sinte gamle menn!