Johan Nordahl Brun var en tulling! Det var kanskje litt brutalt sagt, men han hadde i hvert fall ikke peiling på strengeinstrumenter.
Det skjønner vi nå!
Mandag kom Arne dragende med en forunderlig kasse med 64 strenger – minst – som han mente ville være egnet til å skape den rette stemningen i f.eks. «Lola».
Vi har nemlig en plan om å lirke «Lola» inn på repertoaret igjen. «Lola» er gruoppvekkende vanskelig sang å komme under huden på, men ved å satse på andre klanger og stemninger mente Arne det ville være større sannsynlighet for at sangen fikk vinger og lettet.
Erling var skeptisk!
Han sa ingenting, men måten han slurpet sin kaffe talte sitt tydelige språk.
Helge (som fører dette referatet i pennen, men ut over det er dønn nøytral) var også litt tilbakeholden. «Men hva er vel dette?» sa han undrende.
«Jo, det skal jeg si deg!» svarte Tom Harry, som akkurat kom inn døren iført en sveisen sommerskjorte og røde piratbukser med matchende sokker i de brune spaserskoene. «Det der er en Chitar!»
«Lytt til strengeleiken!» sa Arne begeistret og dæljet til brettet som ga fra seg en klang som minnet stygt om lyden av en sliten madrass.
«Jeg tok min nystemte…» sang Tom Harry, litt fjern i blikket, men med buldrende bassrøst.
«Det der må jo være et helvete å stemme!» sa Erling, «Bare en tulling vil finne på å sette seg til på en forblåst fjelltopp med 64 nystemte strenger.»
Etter det ble det stille!
Så snakket vi litt om biler med tre hjul. («Messerschmitt Kabinenroller» og «Heinkel Kabine»). Så prøvde vi å synge «Lola» med firstemt kor i svingene, men det fikk vi ikke til. Så sang vi tostemt, og trestemt – og det gikk litt bedre.
La gå: spell a’n igjen!
Du havner fort på viddene med sinte gamle menn!