Å stumpe rundt på usikre bein og dulte borti stoler og bordkanter i tide og utide er en prøvelse for selv den mest saktmodige musikant.
Nå pleier jo tåken stort sett å holde seg utendørs og der er det jo ikke så mange stoler og bord, i hvert fall ikke midt på vinteren, men når tåken også legger seg innenfor husets fire vegger er det ofte noe mer lumsk og uberegnelig på ferde.
Oppsummeringen av gårsdagens øvelse er i sin helhet funnet på av en som ikke var til stede. Vokalisten er nemlig for tiden henvist til en krok i stuen nær leselampen, men uten å kunne nyttegjøre seg denne i særlig grad. Vokalisten er nemlig nettopp blitt synsoperert og ser for tiden omtrent like godt som en halv katt. I det ene øyeblikket spratt han rundt som en kalv om våren, i det neste sank han sammen i en krok uten utsyn til annet enn kaffekoppen – og knapt nok det.
Vokalisten vet altså ikke det døyt om hva som gikk for seg under gårsdagens øvelse, bortsett fra at det helt garantert ble drukket kaffi, det ble trolig også fortalt vitser, det ble muligens spilt litt – og sannsynligvis tok alle en tidlig kveld.