Fra «Uten store ord»
(Tekst/mel: H. Grønhaug)
Eg e’ en enkel arbeidskar
uten store ord.
Det vokser ugras på min vei
og skjuler mine spor.
Min rygg e’ sterk av tunge løft
og viljen e’ som stål.
Nokken sier eg e’ tøff!
Eg jobber med å bære tungt
her ifra til dit.
Eg e’ en enkel arbeidskar
og eg trives med mitt slit.
Når kvelden kommer tar eg av meg
kjeledress og regnbeslag,
sånn slutter eg min arbeidsdag.
Då kommer vakre Mona inn
og rusker i mitt hår.
Hun gir meg øl og knekkebrød,
eg vet at hun forstår.
Eg fikser hennes gamle kran,
eg vasker hennes bad.
Eg e’ en enkel arbeidskar.
Så sovner eg fornøyd og glad
med smil på mine kinn.
Eg ligger der og snorker
når Mona kommer inn.
Hun ruller meg av sengen ned,
og der på gulvet får eg fred.
Eg jobber i mitt ansikts sved.
Eg e’ en enkel arbeidskar
uten store ord.
Det vokser ugras på min vei
og skjuler mine spor.
Min rygg e’ sterk av tunge løft
og viljen e’ som stål.
Nokken sier eg e’ tøff!