Det var tendenser til kreativitet og entusiasme
under ukens øving!
Vi hadde to låter på blokken (en ny og en gammel) som begge skal være
pusset og klar til konsertene på Madam Felle om noen uker.
Det spraket og sparket så voldsomt at Arne Grønhaug plutselig løftet en
advarende pekefinger og lurt på om bassen var blitt farlig høy – eller om det
bare var dottene i ørene som plutselig ramlet ut.
Vi andre forsikret at hverken bass eller trommer var blitt vesentlig
høyere enn for litt siden, og nektet hardnakket å lete etter de omtalte dottene
i virvaret av ledninger, støv og hybelkaniner som har tilhold der innerst i
lokalet.
Den eneste som forholdt seg taus var Tom Harry Halvorsen, som var hjemme,
og følgelig ikke deltok under gårsdagens trening.
La gå: spell ‘an igjen!