Vi er Verdens Heldigste Band!
Det forsto vi nå i helgen.
Da fikk vi lov til å spille for 2 x Verdens Varmeste Publikum. Det var på Madam Felle, som er Verdens Hyggeligste Spillested – i hvert fall i Bergen.
Og bare for å ha sagt det: Vi er ikke verdens beste band!
Det mangler det mye på. Vi føler, rett som det er, at vi vaser vi rundt i de samme flokene vi har bakset med helt siden vi begynte. Vi har brukt år av våre liv til å «rydde» i sanger vi kan, uten at det nødvendigvis har ført til så veldig mye. Vi har prøvd å lære oss å synge flerstemt, noe som har vist seg å være vanskelig når hver og en har ørene klistret forelsket langt inn i sine egne høyttalere.
Hvis du skrur sammen en bokhylle fra IKEA, men bare følger tegningen «sånn omtrent» kan resultatet fort bli både ustødig og vaklevorent. Det vet vi, for det har vi prøvd!
Sannheten er at vi har et «omtrentlig» forhold til det meste. I vet «sånn omtrent» hvordan vi – hver for oss -vil at ting skal være. Men vi sier det ikke høyt!
Når fem mann er sånn «omtrent enige» i hvordan ting skal låte, kan man lett øve på seg både brokk og øresus. Men etterhvert har det begynt å demre for oss at denne «omtrentligheten» kanskje er ikke er så dum! Den er som brun saus: Noen ganger blir sausen bra! Andre ganger blir den for tynn, eller tykk, eller svidd – og noen ganger blir den vanvittig god! Slikt gir jo både spenning og variasjon!
Kanskje verdens hyggeligste publikum i grunnen liker at vi ligger og vaser langt utenfor alle tellekanter. Kanskje mange til og med synes det er greit at noen evner å gå spektakulært på trynet midt i sanger de sunget på hver bidige spillejobb siden slutten av syttitallet.
Og uten sammenligning: Da Bob Dylan spilte i Nygårdsparken for noen år siden gikk han og bandet i grøften midt under «Knockin’ on Heavens Door». Vi har trynt ‘an på både «..min brors moped» og på «Torsdagsfisken». -Sånn sett likner vi litt på Bob Dylan – og vi er Verdens Heldigste Band.
Neste gang vi spiller blir 12. mars på Ymse!
La gå: spell a’n igjen
Det er lov å gå på tryne’ med sinte gamle menn.